Safari

Hovedgrunnen til at vi er her i Afrika er praksis, men Tanzania har jo så mye å by på. Når vi først er her, må vi benytte sjansen til å se litt av landet også. Sist helg gikk med til safari.

To tidligere Lovisenbergstudenter, Runa og Stian, var i Moshi for å bestige Kilimanjaro. De inviterte oss med på safari, og fire av oss hoppet på.

Lørdag morgen klokken fem sto Henriette, Siri, Johanne og jeg klare til å bli hentet. Det meste her tar mer tid enn det strengt talt trenger, noe som fører til prøvelser for oss utålmodige sjeler. Etter nærmere tre kvarter, svingte Henry, sjåføren, den store safaribilen ut fra Compound og kjørte i retning Moshi by for å plukke opp de siste. Stian og Runa var ikke veldig fornøyde etter å ha ventet i en time, men vi stablet oss inn i bilen og vendte snuta mot villmarka.

Vi fikk vite at turen skulle ta rundt fire timer, men som sagt; dette er Afrika. Etter nærmere åtte timer ankom vi Ngorongoro naturvernområde og den første campen. På en stor slette på kanten av Ngorongoro-krateret stod teltene tett i tett, i alt 40-50 telt. Utsikten kan ikke beskrives som noe annet enn fantastisk.

I tillegg til sjåføren Henry, hadde vi med oss en kokk ved navn George. Etter en kort lunsj tok vi fatt på turen ned i krateret, mens George ble igjen for å tilbrede middagen. Her er reisefølget med krateret i bakgrunnen. Fra venstre; Stian, Runa, Siri, undertegnede, Johanne og Henriette.

Vårt første møte med dyrene i Ngorongoro, om ikke annet rester av et dyr. Ngorongoro-krateret er en utdødd vulkan som ble fylt av smeltet lava da vulkanen hadde sitt siste utbrudd for omkring 2,5 millioner år siden. Toppen kollapset, og krateret sto tilbake, og er nå hjem for uttalige dyr.

Fornøyde jenter. Omsider nede i selve krateret fikk vi heve taket så vi fikk god oversikt, og ikke minst vind i håret.

Zebra. Det stiligste dyret i historien.

Noen av dyrene er det så mange av at det nesten blir kjedelig etter en stund. Denne løvinnen derimot var aleine. Hun spaserte rolig over sletta, det var fascinerende å se hvordan alle de andre dyrene fulgte med og flyttet seg når hun kom.

Tilbake i campen etter noen timers kjøring hadde vi besøk av en elefant. Det finnes nemlig ikke gjerder, så dyrene går fritt. Vaktene er riktignok bevæpnet tilfelle rottefelle. Elefanten drakk litt vann og så litt på tilskuerne, før den tuslet ut i skogen igjen.

Første dagen ble lang. Vi var alle bra fornøyde når vi kom tilbake til campen, vi rakk akkurat tilbake til å nyte en deilig Kilimanjaro-øl i solnedgangen.

Søndag morgen satte Johanne og jeg vekkerklokka på kvart på seks, og åpnet teltduken. Vi la oss til og fulgte spent med på soloppgangen – et vakkert syn. Det var utrolig fascinerende å se hvor fort sola kommer opp over horisonten. Absolutt verdt en tidlig morgen, selv for et b-menneske som meg.

George hadde laget en nydelig frokost til oss, deretter la vi ut på turen til Serengeti nasjonalpark. Vi kjørte forbi en god del dyr på veien, størst var det nok å se de mektige sjiraffene.

En stork. Utrolig stilig på avstand, ganske ekkel på nært hold.

Treet med det rare i. Vel fremme i Serengeti Nasjonalpark så vi en liten kortesje med biler som hadde parkert ved dette treet, ikke uten grunn viste det seg. Her hadde hele ti løver lagt seg til rette for en formiddagshvil. I tillegg snublet det et par små i gresset rundt treet.

Antiloper finnes det mange av. Som med zebra blir det nesten kjedelig etter hvert fordi de er overalt. Heldigvis er de utrolig vakre, og veldig fotogene.

Det ser ut som jeg har tatt bilder av steiner i vann, men tro meg – det var ikke steiner. Welcome to the hippo-pool. Flodhestlivet ser ganske behagelig ut.

Fugler + tre = fine bilder.

Serengeti nasjonalpark er enorm, parken omfatter hele 14 763km². Det sier meg egentlig fint lite, men jeg har sett parken med egne øyne og kan rapportere at den er uendelig stor.

Solnedgang på savannen.

Teltliv er gøy. Etter en lang dag i bilen passet det fint med en øl og en runde yatzy før middag.

Det er mandag og siste dag. Vi var mest opptatt av å finne en sjiraff eller fem, men kan ikke klage over dette møtet heller. En liten apefamilie på fire tar livet med ro på en grein. Mor, far, barn og baby. Utrolig skjønne og menneskelige. Mamma passet godt på den lille babyen som helst ville ut og balansere på greinen sammen med storebror.

Møt min venn, fluen Arthur. Arthur flyttet inn på vinduet mitt i bilen, og der satt han i to timer. Trivelig selskap.

Fornøyd Siri står og ser utover Serengetis uendelige sletter.

Vår fine, skranglete safaribil. Allerede første dagen måtte panseret bindes fast for  å ikke sprette opp. Her er vi fortsatt i parken, og har stoppet for å tilfredsstille et av menneskets grunnleggende behov; tissepause med andre ord.

Vi fikk med oss kokken George på et bilde. Sjarmerende type, og fantastisk kokk. Så god mat har jeg aldri fått på telttur før.

Veiene var generelt humpete, men mot slutten kom vi over noen ganske gjørmete strekninger. Et par minutter etter det første bildet ble tatt kjørte vi oss fast i gjørma. Heldigvis kom en annen bil med en svært erfaren sjåfør som hjalp oss. Ut av bilen for å dytte, vi fikk oss med andre ord en walking safari helt gratis!

Dyttinga gikk hardt utover Siris antrekk. Vanskelig å se på bildet, men hun hadde gjørme fra topp til tå. Mitt fornøyde glis skyldes at jeg snek meg unna dyttinga.

Walking in Serengeti.

På vei ut av gjørma så vi omsider en elefant på nesten nært hold. Det vil si, den var veldig langt unna, men jeg liker silhuetten.

Etter tre dager på landeveien kom vi endelig litt nærmere en sjiraff også. Mitt yndlingsdyr. Zebra er stiligst, men de høye, mektige sjiraffene er bra kule.

Stadig fornøyd frøken med Serengeti i bakgrunnen.

Tre dager med bilkjøring i en gammel, skranglete bil tar på. Selv i de strekkene vi ikke så dyr, var det utrolig deilig å se den nydelige naturen og kjenne vinden i håret. Telt må også nevnes, det er utrolig fint å sove i telt. Jeg innså da jeg la meg første kvelden at jeg nok ikke har teltet siden Roskilde 2007. For dere som var der kan dere kanskje forstå at jeg hadde en noe bedre teltopplevelse denne gangen.

Nå har Siri og jeg flyttet noen etasjer opp til fødeavdelingen. Neste gang skal jeg fortelle alt om hvor surrealistisk og fint det er å få være tilstede når nye verdensborgere tar sitt første åndedrag.