Fødsler og andre hverdagslige ting

Det er fascinerende med fødsler. Kanskje mest fascinerende er det hvor fort det blir kjedelig. Vel, ikke så mye kjedelig, men mindre spennende. Nå har Siri og jeg lagt bak oss to uker med fødsler, totalt har jeg vært tilstede ved 4 keisersnitt og 5 vaginale fødsler. Selv om spenningen forsvinner noe, er det fortsatt ganske surrealistisk å være tilstede når nye borgere ankommer verden. 

På føden får man ikke gå i vanlig hvitt. Jeg skal ikke påstå at jeg var veldig skuffet over dette, i hvert fall ikke når antrekket er en kjole! Som den store kjoletilhengeren jeg er var dette himmel på jord. De mindre lekre hårnettene gjorde dessverre at vi så mest ut som kantinedamer – men kjolene i seg selv er utrolig stilige.

The operating theatre. Her foregår altså keisersnittene, og de har et planlagt keisersnitt omtrent hver dag. Jeg er ingen operasjonssykepleier, og har egentlig ikke forutsetninger for å kommentere hvordan de styrer denne salen. Men blant annet flyr det insekter så store som barnehender rundt i rommet under operasjoner – ganske spesielt etter min mening.

Mer teater. Det er forholdsvis enkle greier, men det er antakelig helt ok. De får det til å funke i hvert fall, selv om det meste av utstyr ikke er i orden.

For de som skal føde vaginalt, er det her de gjør det. Fødestuen er et avlangt rom, med fire små avlukker. I hvert avlukke finnes en benk, en bøtte, et stativ og en hylle hvor kvinnene kan legge veskene sine. Inn hit får de altså komme når de har en åpning på sju-åtte cm. I motsetning til hjemme er de ikke så opptatt av hvem og hva som kan se hvem og hva; kvinnene ligger splitter nakne uten noe forheng, gjerne med dørene til gangen på vidt gap. Det snakkes over hodet på kvinnene, og hvis de roper om hjelp får de stort sett til svar; ”Hema, hema!” (pust, pust!)

Hovedforskjellen i forhold til hjemme, er antakelig smertelindring og hvordan de snakker til og om pasientene. For å si det sånn, smertelindring eksisterer ikke. Ved keisersnitt får de spinalbedøvelse, men ved vaginal fødsel får de ingenting. Damene har så vondt at de går rundt seg selv som hunder, og de har ingen kontroll på kroppsvæskene så det blir en herlig dunst i rommet etter hvert. Det blir generelt mye kroppsvæsker, og mellom avføring, urin, blod og slim så skjer det noe ganske fint – et nytt liv dukker opp.

Når babyen er ute og navlestrengen kuttet, blir de tullet inn i et stoff og fraktet hit; Nursery room. Når de er veid, målt og pakket godt inn blir de lagt her. Hjemme lærer vi at babyen bør få komme tilbake til mor så kjapt som mulig, her blir de liggende uten tilsyn i alt fra et kvarter til halvannen time.

På den forrige avdelingen vi var på, var det altfor mye å ta tak i det. Det var så mye som ble gjort på håpløse måter, og ting som burde blitt gjort annerledes eller ikke bli gjort i utgangspunktet. Heldigvis har jeg ikke så mye negativt å si om føden. Det betyr ikke at alt er fantastisk, men her var det bare én kamp Siri og jeg hadde lyst til å kjempe. Kampen om korrekt Apgar-score.

Apgar er en test som gjøres ett og fem minutter etter fødsel for å kartlegge den nyfødtes tilstand og behov for medisinsk oppmerksomhet. Babyen får altså poeng ut fra disse fem områdene, med maks skår på ti poeng. Skåring på sju og oppover blir sett på som normalt, fire til seks litt lavt og tre og nedover er kritisk lavt. Dette betyr ikke at lav skåring har noe å si for fremtidsutsiktene. Å komme til verden er et ganske stort traume for babyen, og det er veldig sjelden at de har en apgar på ti nettopp fordi det tar litt tid før systemet er ordentlig i gang.

 

Dette har de på ingen måte forstått på avdelingen. For det første er de mest opptatt av å veie, måle lengde og hodeomkrets. Når dette er gjort går de gjerne og lager en journal til babyen, hvor de fører inn på apgar-skår; 9 og 10. Jeg har sett babyer komme ut med navlestrengen to ganger rundt halsen, som ikke puster før etter et minutt – også disse får den samme apgar-skåren.

 

Hverdagslivet

Torsdagspils. Hjemme i Norge er jeg leder for Sosialen på høgskolen. Da det var tid for semesterets første torsdagspils hjemme, fikk jeg en vond klump i halsen - tenk at jeg ikke skulle være der. Siri og jeg arrangerte derfor vår egen her på Compound. Oppmøtet var vel ikke det beste, men jeg er fornøyd. Spesielt artig var det å overraske med quiz, med spørsmål om alt fra hvor høy Kilimanjaro er til hvor mange hus det er på området.

Vi har oppdaget Impala Hotel – der har de badebasseng. For 5000 shilling får man solseng og kan bade så mye man vil.

O’ for et liv! Her skal vi nok tilbringe en del tid fremover.

Jeg kan ikke få sagt det nok – jeg bor med noen veldig dyktige kokker. På kjøkkenet har de begynt å henge opp oppskriftene de bruker. Jeg har et håp om at de setter det sammen til en bok etter hvert!

I tillegg til oss sju jentene, bor det diverse andre kryp i A6. Det er utrolig hva man kan bli vant, og hvor fort. De fleste dyr går det greit med, men den ekle edderkoppen (t.h.) var det verre med – den fikk vi ut ganske kjapt!

Siri og jeg tok en studiedag fra sjukehuset for å besøke en tidligere pasient. Da vi var på prematuravdelingen møtte vi lille Baby Unknown, som hadde blitt funnet i skogen og brakt inn av politiet. Så snart det lille nurket ble frisk, ble dette barnehjemmet dets nye hjem. Det var litt av en tur, med dalladalla i over en time og vandring på landeveier uten noe snøring på hvor vi skulle. Vi fant nå frem, og det var et hyggelig gjensyn. Barnehjemmet blir drevet av nonner, og det var store fine hus, med mye plass til lek og moro.

Siri hadde med en del babyklær fra Norge, som vi ga til nonnene. Det viste seg at klær har de mer enn nok av, spesielt til de aller minste. De satte pris på det likevel, heldigvis.

Fornøyde jenter på Glacier en fredagskveld!

  Glacier bar er egentlig bare en enorm gresslette, og et lite tak over baren. I går oppdaget vi huskene. De var litt i overkant smale for våre skandinaviske hofter, men det kan anbefales å prøve igjen. Det var nøyaktig like gøy som for tjue år siden.

Håper alt er bra med alle hjemme. Neste helg skal vi til Zanzibar på musikkfestival; Sauti za Busara. Jeg gleder meg som et lite barn på julaften til sol, hav og afrikanske rytmer.