Hverdagsliv

Nå har jeg vært her i to uker allerede, dagene flyr fra meg. Det er fortsatt mye nytt, men vi begynner å komme inn i rutiner og begynner å finne oss til rette. Inntrykkene er fortsatt mange, og hodet ganske fullt. Med andre ord får dere servert en litt usammenhengende fremstilling av hverdagslivet her. 

Praksis er jo grunnen til at jeg i det hele tatt har forvillet meg ned hit, så til slutt har jeg forsøkt å skrive noe av hva som foregår der. Jeg har visst mer på hjertet enn jeg tenkte da jeg startet, så det ble litt langt i dag - skal prøve å beherske meg neste gang.

 

For dere som leste om turen til Hotsprings, kan jeg fortelle at dette var det nydelige synet som møtte oss etter å ha svømt gjennom jungelen. Hvis du synes det ser deilig ut, skal du vite at du er på sporet av noe – for det var nemlig himmelsk.

Tror kommentarer er overflødig, bare se på Henriettes fornøyde smil.

Jeg kan også fortelle at det er fryktelig artig med undervannskamera! Henriette har i grunn reddet turen med det kamera, i hvert fall for en fotoentusiast som undertegnede. Note to self; neste investering blir et undervannskamera.

Torsdag fikk vi middagsbesøk fra Norge! Stian og Runa, tidligere Lovisenbergstudenter, er i Moshi nå for å bestige fjellet og reise på safari. Vi har verken nok plass rundt bordet eller stoler til alle, så vi inviterte til indisk på gulvet. Det er ganske herlig å bo med folk som kan lage ordentlig god mat!

Amerikaneren vår Kate er utrolig flink til å fortelle! Hva hun snakker om her er ikke godt å si, men åpenbart er det noe spennende som vanlig.

Jeg har visst glemt å fortelle historien om Kate! Forrige helg fikk vi nemlig høre at vi kunne vente en sjuende person i huset. Navnet var komplisert, men vi forstod at det var en asiatisk herremann. Natt til søndag våknet Siri av at noen tok seg inn i huset, hun ble naturlig nok ganske redd, men Henriette beroliget henne og sa at det nok var ”Geir”, som vi kalte vår kommende samboer. Da vi kom hjem fra hotsprings, lå ”Geir” fortsatt og sov. Etter en stund stod plutselig Kate i stua, verken asiatisk eller mann. Det viser seg at de fikk feil nøkler, men vi er fornøyde! Som nevnt amerikaner, men på ingen måte stereotyp amerikansk. Hun er medisinstudent på siste året, og har reist over hele verden. Hun er ikke bare smart, men hun er utrolig festlig og har sklidd rett inn i gruppa vår.

Etter at gjestene gikk, ble Henriette, Kate, Siri og jeg sittende oppe og prate om alt og ingenting. Til tross for en sen torsdagskveld, var vi oppe tidlig fredag og klare for studiedag. Jeg skal ikke snakke for alle, men selv er jeg i hvert fall en smule nervøs med tanke på bacheloroppgaven, så det er deilig at de andre jentene er like ivrige på å komme i gang.

Fredag kveld gikk turen til El Rancho, en ganske ålreit restaurant i området. En skulle ikke tro det av navnet, men de serverer nydelig indisk mat! Naturlig nok spiste vi alle for mye, så da vi senere på kvelden tuslet ned til Glacier var det ikke særlig fristende å danse. Vi dristet oss likevel ut på dansegulvet, vi hadde tross alt invitert med oss Moses – en lokal sykepleierstudent. Stedet var upåklagelig, for å danse under åpen stjernehimmel blir en i godt humør av!

Kilimanjaro Christian Medical University College (KCMUC) ligger fantastisk til ved hovedinngangen til sykehuset. De har en velutstyrt computer lab, hvor amerikanske Duke University har bidratt med stasjonære macer. Deilig sted å sitte hvis en trenger litt arbeidsro.

Alt er litt annerledes i Afrika, til og med frukt og grønt! Michelle var veldig fornøyd med denne tomaten som hadde en lekker liten utvekst.

Noe av det fine med dette reisefølge, er at alle har ulike egenskaper og bakgrunn. Blant annet har vi Siri, som er frisør! Søndag tok Siri noen cm av håret mitt – ganske befriende! Ikke den dyreste klippen i historien akkurat, men når det koster 42.000 høres det jo ganske ille ut.

For 5000 shilling i uka kan Mary vaske klærne våre, men hva ellers er søndager til for? Det er overraskende tilfredsstillende å vaske klær for hånd, og ikke minst et deilig avbrekk fra sola.

Siri, Kate, Johanne og jeg på vei til El Rancho i håp om å få spille foosball (de viste dessverre live fotball på storskjerm, så drømmen ble knust). Vi har vært litt pysete frem til nå, men det går helt fint å tusle langs veien på dagtid. Riktignok skvetter jeg til når bilene kommer i full fart forbi, også på ’feil’ side da!

Vi har fått oss nye venner! Amerikanerne Mike og Jeremy ble med oss ut og spiste på søndag, og har nå invitert oss i bursdag til Mike på onsdag. I den anledning øver Michelle, Johanne og jeg inn "The bear necessities" trestemt, og hele gruppa planlegger å lære seg bursdagssang - det må jo bli en vellykka feiring av sånt.

Mango finner man på de merkeligste steder; dette litt overmodne eksemplaret lå under føttene mine på El Rancho. Vi har faktisk ikke bare ett, men to mangotrær i hagen vår. Da kan man jo ikke klage.

  

’Sehemu za mwili’. Som nevnt prøver vi å lære oss swahili. Her har min flinke samboer Johanne tegnet menneskekroppen og skrevet alle kroppsdelene på swahili. Forhåpentligvis sniker kunnskapen seg inn mens vi spiser middag.

Jeg får ikke nok av å vise hvor flinke jentene er! Etter en lang dag på praksis reiser noen til byen for å handle mat, mens andre setter seg ute og leser om det veldig relevante tema HIV.

Vi oppdaget en liten bokhandel i sentrum, hvor de selger mye interessant litteratur (for oss om ikke annet). Bøkene her er betydelig billigere enn i vesten, så ikke la dere lure av at jeg så langt har brukt 99.000 i bokhandelen – det tar tid å bli vant til valutaen her, men jeg skal ikke klage når jeg får tre medisinske bøker for 345 norske kroner. Her kan dere forøvrig se den vågale nye sveisen min - en kortere versjon av den jeg allerede hadde. Deilig er det uansett!

”Visste dere at avokado har hjerne?” spør Michelle oss i det hun forbereder mellommåltidet sitt. Jeg kan ikke nekte for likheten, avokado fristet plutselig ikke så mye for en vegetarianer som meg selv.

                                                                  PRAKSIS

Siri viser frem dagens innkjøp. Før hun dro fra Norge fikk hun donasjoner fra kjente og kjære for å handle inn nødvendigheter til de vi møter her. Det tok ikke mer enn noen timer på sykehuset før vi oppdaget hvor mye de mangler, men etter diskusjoner frem og tilbake landet vi på dette foreløpig. Til nyfødtavdelingen har Siri handlet to brystpumper, en bodylotion og to forskjellige såper.

På vei til praksis. Man kan jo ikke hoppe over det obligatoriske bildet med fjellet i bakgrunnen.

Dette synet møter oss hver morgen når vi ankommer Kilimanjaro Christian Medical Center (KCMC). Ikke bare mangler de utstyr her, men det lille de faktisk har er ødelagt. Hvor lang tid det tar før slike ting blir fikset er ikke godt å si, disse har i hvert fall stått der i to uker. Trist syn.

Hva skal man si? Det står ikke så bra til med denne bygningen. Pappa; kanskje du kan komme ned og fikse opp litt?

For øyeblikket har vi alle praksis ved KCMC, som visstnok er et av de beste sykehusene i Tanzania, spesielt pediatriavdelingene har et godt rykte. Siri og jeg har nå vært med premature og generelt syke babyer i halvannen uke, og praksis er så langt ganske overveldende og tungt. Jeg kunne antakelig skrevet en avhandling om temaet, men skal prøve å fortelle kort.

Dagene våre er forholdsvis korte, men vi går hjem mette på inntrykk hver eneste dag. Avdelingen hvor vi tilbringer dagene har mellom 40 og 50 babyer fordelt på mange rom. De som klarer seg best får bo med mor på små rom innerst i gangen. De sykeste babyene er fordelt på tre rom; et for infeksjoner, et for de generelt dårlige og på det siste ligger de premature.

I slike kasser ligger babyene på rekke og rad.

Dette er det største rommet, for de generelt syke babyene. Her er det femten kasser, men det står ikke på kreativiteten hvis det blir knapt med plass. Resuscitationsbordene fungerer nemlig like bra. På infeksjonsrommet ligger det omtrent tolv, mens på det siste har de alt fra tre til ni premature.

De kan ikke bare klage over mangler her. Inne hos de premature står en ganske moderne kuvøse. Den brukes naturlig nok til oppbevaring av ulike ting, i øyeblikket madrasser.

Av de mange ting jeg var nysgjerrig på, kan nevnes daglige rutiner. Vi fikk beskjed om at dagvakt starter halv åtte, men all erfaring hittil tilsier at de fleste kommer nærmere åtte. Dagen starter godt, med rapport fra natten. Denne blir lest opp på engelsk, men diskusjonen hopper raskt over på swahili. Det mest fascinerende er nok at også vaskepersonalet deltar på rapporten.

Etter en kort bønn går alle rundt på sengerapport. Språket er selvsagt swahili, så vi bare tusler etter i håp om å plukke opp et ord eller to, og kanskje finne ut hvordan det går med babyene. Runden går i tillegg innom rommene hvor mødrene holder til, men kun gudene vet hva som ropes til de stakkars kvinnene.

Etter rapport sprer sykepleierne seg ut på de tre rommene, og babyene vaskes. Hvis det finnes rent sengetøy, skiftes det. Hvis ikke, ja da må babyene bare ligge og kose seg i diverse kroppsvæsker. 'Feeding time' er neste på plakaten, og det er en ganske spesiell affære.

Langs veggene i korridoren står flere trebenker, og her rigger kvinnene seg til med babyene for å amme. De som ikke har mødre av ulike grunner, får en slags morsmelkerstatning fra en skål.

På denne tiden pleier medisinstudentene å komme tuslende for å forberede seg til doctors round. Mellom 15-20 studenter og leger vimser da rundt på avdelingen, og i motsetning til hjemme er det faktisk de som tar alt av målinger og dokumenterer. Da griper sykepleierne sjansen og slår seg ned for ’tea time’. Midt i korridoren skviser de seg sammen rundt et lite bord for å nyte ’breakfast’; chai og lyst brød.

Klokka er omtrent elleve, og her stopper rutinene. I hvert fall oppfatter ikke vi at det er noe klart opplegg for resten av vakten. Riktignok er det tid for mat igjen, og noen får medisiner fra en tralle i korridoren. Ellers er det noen som sitter og henger, noen som løper rundt og enkelte som bare forsvinner. Ja, dette er visst Afrika.

Det er vel ingen overraskelse at både bygningen og pleien bærer preg av manglende økonomiske ressurser. Som bildene viser faller ting fra hverandre, og som alt annet i Afrika tar det tid å fikse. Jeg er ikke alene om forferdelsen. På avdelingen har vi en tanzaniansk, kvinnelige lege; Dr. Neema, et fantastisk vesen. Familien reiste tidlig herfra og hun har vokst opp i diverse land i Afrika, i statene og studert medisin i Sør-Afrika. Av hennes fortellinger kan vi nok ikke sammenlikne med Norge, men Sør-Afrika er betydelig bedre stilt enn Tanzania. Neema er dypt sjokkert og frustrert over hvor lite de har her, men hva kan man forvente av et av verdens fattigste land?

Jeg kan ikke legge skjul på at det er trist å se alle de små som ligger og har det vondt, og som vi antakelig kunne behandlet uten problemer hjemme i Norge. Men verre enn de manglende ressursene, er den manglende kunnskapen. Om ikke mangel på kunnskap, så er det i hvert fall en helt klar mangel på utnyttelse av den kunnskapen de sitter på. Hvis vi stiller et konkret spørsmål, så kan sykepleierne svare på det meste. Hvordan de handler og hva de gjør derimot, strider imot så mye av det vi lærer. Det virker som de har hoppet glatt over de enkleste hygieniske prinsippene i undervisningen. 

Ta for eksempel badesituasjonen, som burde være en enkel sak. Her bruker de den samme baljen til alle på rommet, samme par hansker og det samme såpestykket. De bytter riktignok vann mellom hver baby, men baljen vaskes ikke. Såpen de bruker tørker ut huden, og vannet de fyller opp er så varmt at det gjør vondt gjennom hanskene mine.

Vi lærer at en alltid skal vaske fra det reneste, til det mest skitne. I praksis betyr dette øyne først, rumpe til slutt. Dette har de åpenbart lært for de gjør det i riktig rekkefølge, men det fungerer likevel ikke. Opptil flere ganger har jeg sett dem putte en baby full av avføring ned i baljen, dyppe kluten i vannet og vaske ansiktet. For meg virker det klinkende klart, om du vasker hele babyen i avføringsvann, med samme hansker, balje og såpestykke som en annen baby som kaster opp og en tredje med en eller annen infeksjon – da risikerer du å få en enda sykere baby. 

Misforstå meg rett, det er ikke bare fæle ting her. Jeg har nok en tendens til å se med skeptisk blikk og derfor oppdage det negative. Siri derimot er mer positiv enn meg, så vi utfyller hverandre. 

Av positive ting, kan nevnes at kvinnene får undervisning og veiledning. Enkelte dager under ’feeding time’ kommer ansatte fra sykehuset og snakker om amming, ulike problemer som kan oppstå og ting mødrene må observere når de kommer hjem, både i forhold til seg og selv og barna.

Vi har også sett at manglende ressurser kan føre til kreativitet! For eksempel har de ikke staseslanger her, så når de skal ta blodprøve eller sette veneflon på babyene bruker de strikken øverst på hansken til å binde rundt armen. Det fungerer utmerket, og krever svært lite.

Jeg må for all del ikke glemme legene. De aller fleste medisinstudenter og leger jeg har møtt så langt, er utrolig dyktige. De er omsorgsfulle og det finnes ikke tvil om at de bryr seg om disse små nurkene. Blant disse må jeg igjen nevne Dr. Neema. Hun er et av de vakreste menneskene jeg har møtt, hun tar seg alltid tid til å forklare og er åpen for en diskusjon. Neema lar oss også være med på ting, så i går fikk vi være med på screening av nyfødte og kan nå gjøre en røff sjekk for diverse sykdommer og syndromer.

I dag sa vi ha det til veilederen vår Judith (til høyre) som har fri resten av uka. Vi har blitt veldig godt mottatt og jeg tror de liker oss der, for hele morgenrutinen ble forskjøvet slik at vi fikk tatt bilder sammen.

Som nevnt innledningsvis går dagene fort, kan ikke tro vi har vært her i to uker allerede. Nå har jeg to dager igjen med de små babyene, til helga blir det safari og neste uke skal Siri og jeg være med på fødsler!