Zanzibar

Vi har vært på ferie! Reisemålet var Zanzibar og årets musikkfestival, Sauti za Busara.

Dette lille flyet tok vi til Zanzibar. Coastal Aviation, plass til piloten og 13 passasjerer. Mitt første møte med et fly av en slik størrelse. Ganske humpete og luftig, skal ikke nekte for at sommerfuglene danset i magen og hele kroppen. Men vi kom frem i behold – så jeg velger å huske det som fantastisk!

Det er gøy med skyer når man ser dem ovenfra!

Sikkerhet. Består av at kapteinen snur seg og forteller om de fire nødutgangene og at vi måtte ha på belte under hele turen. For mer interesserte (eller nervøse, alt ettersom) var det selvsagt en brosjyre! Kun på kiswahili selvsagt, hva kan man ellers forvente.

Vi er snart fremme! Her ser vi Zanzibar fra lufta, den lille tappen ut er Stone Town.

Siri, Johanne og jeg fant veien til Maruhubi Beach Villas hvor vi hadde booket et rom. Man kan vel ikke klage når man låser opp og finner denne himmelsengen?

Bassenget var helt ok fantastisk. Mye større enn det vi er vant til fra Impala, og utrolig varmt. Det er heller ikke fælt at utsikten er havet.

Klokken er halv sju på kvelden, det er høyvann og sola er på vei ned. Med andre ord trekker de lokale ut til havet for å bade og leke seg.

På tur gjennom Stone Towns trange, fine gater.

Som i resten av Tanzania er det dalladalla som gjelder hvis du skal forflytte deg på en billig måte. Dette er busstasjonen i Stone Town. På Zanzibar har de litt større variasjon i biler, og mest fascinerende var de små bilene med lasteplan som var gjort om til en ganske stilig transport. På hver side er det en benk, tak over hele og inngang bak (- jeg fant ingen gode bilder av denne, men midt i bildet, hvis du myser litt kan du se en slik dalladalla).

   

Siri har sminket oss, vi har kald hvitvin i glassene og er veldig klare for første kveld på festival!

  

Sauti za Busara

Fornøyde og spente jenter, klare for afrikanske rytmer. Dere kan se litt av festivalområdet i bakgrunnen, hele festivalen foregår inne i Old Fort i Stone Town.

Hovedsponsor. Spesielt, men var festlig for oss. Mellom hvert eneste nummer presenterte konferansierene alle sponsorene – Norge kom alltid først, og vi jublet vilt.

På festival er det enkelt å få nye venner, vi fikk ganske mange bekjente etter hvert. Her representert av to unge herremenn, Manuel (t.v.) og Peter (t.h.)

Det var selvsagt noe musikk også. Her er den fantastiske gitaristen fra bandet Wakweta Jazz Vibes. 

Sousou og Maher Cissoko! Maher er fra Senegal og Sousou er svensk, sammen har de en duo. Begge spiller det o så fantastiske instrumentet kora. Kora er et vest afrikansk strengeinstrument med hele 21 strenger.

Det er overraskende stas å få gå rundt med et slikt pass om halsen – man føler seg ganske viktig, og ikke minst passe kul!

Dansende maasai! Her ved Saimoni. Morsomst var det likevel når de hoppet for oss – maasaifolket er kjent for å hoppe vanvittig høyt, det kan jeg nå bekrefte at stemmer.

 

Atongo Zimba – en fantastisk musiker fra Ghana. Spiller instrumentet ”koliko” som kun har to strenger. Helt utrolig å få med seg, ubegripelig for meg hvordan han kan få så mange toner og fin musikk ut av de to strengene!

 

Khaira Arby – en mektig kvinne! Hun er fra Mali, og har en helt fantastisk stemme.

 

Møt den kuleste bassisten på jord. I hvert fall en av dem. Vanvittig høy og tynn, og spilte bass som en gud.

 

Siri og jeg siste kvelden; mette på inntrykk, men storfornøyde. (I bakgrunnen har vi britiske Timbo, han ville bare vært med på bildet hvis han fikk lage grimaser i bakgrunnen)

Mokoomba fra Zimbabwe. Veldig dyktige, men det kuleste var da de la fra seg instrumentene og tok en låt som ga assosiasjoner til Paul Simons ”Homeless”!

Festival er hardt for føttene. Kutt under tærne, hovne føtter og ankler, og ekstremt skitten av det afrikanske støvet. Kanskje greit at festivalen bare er tre dager?

 

(Hvis du vil lese mer om festivalen, kan du gjøre det her; http://www.busaramusic.org/)

Safari Blue

På dagen søndag tok Siri, Johanne og jeg en utflukt nedover kysten. Kjøreturen tok i underkant av tre kvarter, så var vi fremme i Fumba village på sørvest kysten av øya. Herfra hoppet vi i en båt og kjørte ut på havet.

Båten vår ute på sandbanken. Litt skyet, men egentlig ganske deilig når man har strandet på en sandbanke midt i ingenting.

Den kule guiden vår.

Forfriskninger.

Lunsj. Alt fra havet. Festlig.

Mens vi venter på båten. Guiden har tydeligvis fått fisk.

Snorkling = gøy

På vei hjem med båten stoppet vi plutselig midt i ingenting, igjen. ”Vil dere svømme?” spurte guiden. ”Ja? Er det ikke derfor vi er her?” Så hoppet vi uti og tittet på disse kreasjonene gjennom brillene våre. Guiden hentet like gjerne opp noen eksemplarer som vi fikk se ordentlig på. Fantastiske farger! Tenk at naturen har skapt noe så stilig.

Livet som kopilot

Mandag morgen var det tid for å dra tilbake til Moshi. Vårt andre møte med flyplassen på Zanzibar var ganske slitsomt, afrikanere er ikke så gode på effektivitet. Alle passasjerene ble plassert i forskjellige køer ut i fra destinasjon og flyselskap. Riktignok endte alle køene samme sted; en slags sikkerhetskontroll med røntgenmaskin. Deretter var det om å gjøre å finne riktig kø, for så å stå og vente på å få en krusedull på billetten som bevis på at du har sjekket inn. Så var det bare å gå rundt hele rommet til en sjekk av den tidligere nevnte krusedullen, og ikke minst en sikkerhetskontroll til. Avgangshallen var ikke store rommet, men omtrent alle fikk plass. Plutselig hører vi en mann som roper opp flyet vårt, og han ber oss følge. Utenfor døra møter vi piloten, det var like gjerne han som fulgte oss til flyet.

Vi hadde på forhånd trukket om hvem som skulle få sitte foran med piloten hvis det ble aktuelt – gjett hvem som ble trukket ut? På hjemveien hadde vi en snill pilot som ikke var så opptatt av regler, så jeg fikk lov til å klatre inn foran!

Her er utsikten min. Ikke så verst, fikk god oversikt. Riktignok var kanten foran litt for høy for lille meg, men med litt anstrengelse kunne jeg se over.

Snikfoto av JP; piloten.

 

Fysisk skade eller død – de pakker det ikke inn!

Spaker. Hva gjør de spør du? Har absolutt ingen anelse. Men de så kule ut, og piloten var bortpå dem stadig vekk.

Jeg turte ikke forstyrre piloten, men jeg satt i nesten to timer og studerte dette panelet – jeg ble ikke så mye klokere. Likevel, jeg har fått en ny respekt for piloter, det ser søren meg ikke enkelt ut å fly!

Vi landet noen sekunder etterpå.

Moshi Airport, intet mer intet mindre. Her jobber det omtrent 10 folk etter mine beregninger. Sjarmerende sted! Vi ble sittende en stund og vente på å bli hentet, det visste seg at sjåføren hadde kjørt til feil flyplass. Alle på flyplassen var veldig bekymret og kom og spurte gang på gang, ”blir dere hentet?” ”skal vi ringe noen for dere?” Ser for meg det skje på Gardermoen..

Det var utrolig godt å komme seg litt vekk fra Moshi, størst var det nok å være ved havet igjen. Zanzibar har utrolig vakre strender, og Stone Town virker som en artig by – mulig jeg må dra tilbake en dag og se litt mer. Hvis du vurderer å ta turen til Zanzibar vil jeg anbefale en helg i februar så du kan få med deg Sauti za Busara - litt av en fest!

Nå er det tilbake til hverdagen her, med praksis og språkkurs. Vi har vår siste uke på sjukehuset nå, neste uke er det tid for en klinikk inne i Moshi by. Neste gang skal fortelle alt om inntrykkene fra pediatriavdelingen!

Fødsler og andre hverdagslige ting

Det er fascinerende med fødsler. Kanskje mest fascinerende er det hvor fort det blir kjedelig. Vel, ikke så mye kjedelig, men mindre spennende. Nå har Siri og jeg lagt bak oss to uker med fødsler, totalt har jeg vært tilstede ved 4 keisersnitt og 5 vaginale fødsler. Selv om spenningen forsvinner noe, er det fortsatt ganske surrealistisk å være tilstede når nye borgere ankommer verden. 

På føden får man ikke gå i vanlig hvitt. Jeg skal ikke påstå at jeg var veldig skuffet over dette, i hvert fall ikke når antrekket er en kjole! Som den store kjoletilhengeren jeg er var dette himmel på jord. De mindre lekre hårnettene gjorde dessverre at vi så mest ut som kantinedamer – men kjolene i seg selv er utrolig stilige.

The operating theatre. Her foregår altså keisersnittene, og de har et planlagt keisersnitt omtrent hver dag. Jeg er ingen operasjonssykepleier, og har egentlig ikke forutsetninger for å kommentere hvordan de styrer denne salen. Men blant annet flyr det insekter så store som barnehender rundt i rommet under operasjoner – ganske spesielt etter min mening.

Mer teater. Det er forholdsvis enkle greier, men det er antakelig helt ok. De får det til å funke i hvert fall, selv om det meste av utstyr ikke er i orden.

For de som skal føde vaginalt, er det her de gjør det. Fødestuen er et avlangt rom, med fire små avlukker. I hvert avlukke finnes en benk, en bøtte, et stativ og en hylle hvor kvinnene kan legge veskene sine. Inn hit får de altså komme når de har en åpning på sju-åtte cm. I motsetning til hjemme er de ikke så opptatt av hvem og hva som kan se hvem og hva; kvinnene ligger splitter nakne uten noe forheng, gjerne med dørene til gangen på vidt gap. Det snakkes over hodet på kvinnene, og hvis de roper om hjelp får de stort sett til svar; ”Hema, hema!” (pust, pust!)

Hovedforskjellen i forhold til hjemme, er antakelig smertelindring og hvordan de snakker til og om pasientene. For å si det sånn, smertelindring eksisterer ikke. Ved keisersnitt får de spinalbedøvelse, men ved vaginal fødsel får de ingenting. Damene har så vondt at de går rundt seg selv som hunder, og de har ingen kontroll på kroppsvæskene så det blir en herlig dunst i rommet etter hvert. Det blir generelt mye kroppsvæsker, og mellom avføring, urin, blod og slim så skjer det noe ganske fint – et nytt liv dukker opp.

Når babyen er ute og navlestrengen kuttet, blir de tullet inn i et stoff og fraktet hit; Nursery room. Når de er veid, målt og pakket godt inn blir de lagt her. Hjemme lærer vi at babyen bør få komme tilbake til mor så kjapt som mulig, her blir de liggende uten tilsyn i alt fra et kvarter til halvannen time.

På den forrige avdelingen vi var på, var det altfor mye å ta tak i det. Det var så mye som ble gjort på håpløse måter, og ting som burde blitt gjort annerledes eller ikke bli gjort i utgangspunktet. Heldigvis har jeg ikke så mye negativt å si om føden. Det betyr ikke at alt er fantastisk, men her var det bare én kamp Siri og jeg hadde lyst til å kjempe. Kampen om korrekt Apgar-score.

Apgar er en test som gjøres ett og fem minutter etter fødsel for å kartlegge den nyfødtes tilstand og behov for medisinsk oppmerksomhet. Babyen får altså poeng ut fra disse fem områdene, med maks skår på ti poeng. Skåring på sju og oppover blir sett på som normalt, fire til seks litt lavt og tre og nedover er kritisk lavt. Dette betyr ikke at lav skåring har noe å si for fremtidsutsiktene. Å komme til verden er et ganske stort traume for babyen, og det er veldig sjelden at de har en apgar på ti nettopp fordi det tar litt tid før systemet er ordentlig i gang.

 

Dette har de på ingen måte forstått på avdelingen. For det første er de mest opptatt av å veie, måle lengde og hodeomkrets. Når dette er gjort går de gjerne og lager en journal til babyen, hvor de fører inn på apgar-skår; 9 og 10. Jeg har sett babyer komme ut med navlestrengen to ganger rundt halsen, som ikke puster før etter et minutt – også disse får den samme apgar-skåren.

 

Hverdagslivet

Torsdagspils. Hjemme i Norge er jeg leder for Sosialen på høgskolen. Da det var tid for semesterets første torsdagspils hjemme, fikk jeg en vond klump i halsen - tenk at jeg ikke skulle være der. Siri og jeg arrangerte derfor vår egen her på Compound. Oppmøtet var vel ikke det beste, men jeg er fornøyd. Spesielt artig var det å overraske med quiz, med spørsmål om alt fra hvor høy Kilimanjaro er til hvor mange hus det er på området.

Vi har oppdaget Impala Hotel – der har de badebasseng. For 5000 shilling får man solseng og kan bade så mye man vil.

O’ for et liv! Her skal vi nok tilbringe en del tid fremover.

Jeg kan ikke få sagt det nok – jeg bor med noen veldig dyktige kokker. På kjøkkenet har de begynt å henge opp oppskriftene de bruker. Jeg har et håp om at de setter det sammen til en bok etter hvert!

I tillegg til oss sju jentene, bor det diverse andre kryp i A6. Det er utrolig hva man kan bli vant, og hvor fort. De fleste dyr går det greit med, men den ekle edderkoppen (t.h.) var det verre med – den fikk vi ut ganske kjapt!

Siri og jeg tok en studiedag fra sjukehuset for å besøke en tidligere pasient. Da vi var på prematuravdelingen møtte vi lille Baby Unknown, som hadde blitt funnet i skogen og brakt inn av politiet. Så snart det lille nurket ble frisk, ble dette barnehjemmet dets nye hjem. Det var litt av en tur, med dalladalla i over en time og vandring på landeveier uten noe snøring på hvor vi skulle. Vi fant nå frem, og det var et hyggelig gjensyn. Barnehjemmet blir drevet av nonner, og det var store fine hus, med mye plass til lek og moro.

Siri hadde med en del babyklær fra Norge, som vi ga til nonnene. Det viste seg at klær har de mer enn nok av, spesielt til de aller minste. De satte pris på det likevel, heldigvis.

Fornøyde jenter på Glacier en fredagskveld!

  Glacier bar er egentlig bare en enorm gresslette, og et lite tak over baren. I går oppdaget vi huskene. De var litt i overkant smale for våre skandinaviske hofter, men det kan anbefales å prøve igjen. Det var nøyaktig like gøy som for tjue år siden.

Håper alt er bra med alle hjemme. Neste helg skal vi til Zanzibar på musikkfestival; Sauti za Busara. Jeg gleder meg som et lite barn på julaften til sol, hav og afrikanske rytmer.