Zanzibar

Vi har vært på ferie! Reisemålet var Zanzibar og årets musikkfestival, Sauti za Busara.

Dette lille flyet tok vi til Zanzibar. Coastal Aviation, plass til piloten og 13 passasjerer. Mitt første møte med et fly av en slik størrelse. Ganske humpete og luftig, skal ikke nekte for at sommerfuglene danset i magen og hele kroppen. Men vi kom frem i behold – så jeg velger å huske det som fantastisk!

Det er gøy med skyer når man ser dem ovenfra!

Sikkerhet. Består av at kapteinen snur seg og forteller om de fire nødutgangene og at vi måtte ha på belte under hele turen. For mer interesserte (eller nervøse, alt ettersom) var det selvsagt en brosjyre! Kun på kiswahili selvsagt, hva kan man ellers forvente.

Vi er snart fremme! Her ser vi Zanzibar fra lufta, den lille tappen ut er Stone Town.

Siri, Johanne og jeg fant veien til Maruhubi Beach Villas hvor vi hadde booket et rom. Man kan vel ikke klage når man låser opp og finner denne himmelsengen?

Bassenget var helt ok fantastisk. Mye større enn det vi er vant til fra Impala, og utrolig varmt. Det er heller ikke fælt at utsikten er havet.

Klokken er halv sju på kvelden, det er høyvann og sola er på vei ned. Med andre ord trekker de lokale ut til havet for å bade og leke seg.

På tur gjennom Stone Towns trange, fine gater.

Som i resten av Tanzania er det dalladalla som gjelder hvis du skal forflytte deg på en billig måte. Dette er busstasjonen i Stone Town. På Zanzibar har de litt større variasjon i biler, og mest fascinerende var de små bilene med lasteplan som var gjort om til en ganske stilig transport. På hver side er det en benk, tak over hele og inngang bak (- jeg fant ingen gode bilder av denne, men midt i bildet, hvis du myser litt kan du se en slik dalladalla).

   

Siri har sminket oss, vi har kald hvitvin i glassene og er veldig klare for første kveld på festival!

  

Sauti za Busara

Fornøyde og spente jenter, klare for afrikanske rytmer. Dere kan se litt av festivalområdet i bakgrunnen, hele festivalen foregår inne i Old Fort i Stone Town.

Hovedsponsor. Spesielt, men var festlig for oss. Mellom hvert eneste nummer presenterte konferansierene alle sponsorene – Norge kom alltid først, og vi jublet vilt.

På festival er det enkelt å få nye venner, vi fikk ganske mange bekjente etter hvert. Her representert av to unge herremenn, Manuel (t.v.) og Peter (t.h.)

Det var selvsagt noe musikk også. Her er den fantastiske gitaristen fra bandet Wakweta Jazz Vibes. 

Sousou og Maher Cissoko! Maher er fra Senegal og Sousou er svensk, sammen har de en duo. Begge spiller det o så fantastiske instrumentet kora. Kora er et vest afrikansk strengeinstrument med hele 21 strenger.

Det er overraskende stas å få gå rundt med et slikt pass om halsen – man føler seg ganske viktig, og ikke minst passe kul!

Dansende maasai! Her ved Saimoni. Morsomst var det likevel når de hoppet for oss – maasaifolket er kjent for å hoppe vanvittig høyt, det kan jeg nå bekrefte at stemmer.

 

Atongo Zimba – en fantastisk musiker fra Ghana. Spiller instrumentet ”koliko” som kun har to strenger. Helt utrolig å få med seg, ubegripelig for meg hvordan han kan få så mange toner og fin musikk ut av de to strengene!

 

Khaira Arby – en mektig kvinne! Hun er fra Mali, og har en helt fantastisk stemme.

 

Møt den kuleste bassisten på jord. I hvert fall en av dem. Vanvittig høy og tynn, og spilte bass som en gud.

 

Siri og jeg siste kvelden; mette på inntrykk, men storfornøyde. (I bakgrunnen har vi britiske Timbo, han ville bare vært med på bildet hvis han fikk lage grimaser i bakgrunnen)

Mokoomba fra Zimbabwe. Veldig dyktige, men det kuleste var da de la fra seg instrumentene og tok en låt som ga assosiasjoner til Paul Simons ”Homeless”!

Festival er hardt for føttene. Kutt under tærne, hovne føtter og ankler, og ekstremt skitten av det afrikanske støvet. Kanskje greit at festivalen bare er tre dager?

 

(Hvis du vil lese mer om festivalen, kan du gjøre det her; http://www.busaramusic.org/)

Safari Blue

På dagen søndag tok Siri, Johanne og jeg en utflukt nedover kysten. Kjøreturen tok i underkant av tre kvarter, så var vi fremme i Fumba village på sørvest kysten av øya. Herfra hoppet vi i en båt og kjørte ut på havet.

Båten vår ute på sandbanken. Litt skyet, men egentlig ganske deilig når man har strandet på en sandbanke midt i ingenting.

Den kule guiden vår.

Forfriskninger.

Lunsj. Alt fra havet. Festlig.

Mens vi venter på båten. Guiden har tydeligvis fått fisk.

Snorkling = gøy

På vei hjem med båten stoppet vi plutselig midt i ingenting, igjen. ”Vil dere svømme?” spurte guiden. ”Ja? Er det ikke derfor vi er her?” Så hoppet vi uti og tittet på disse kreasjonene gjennom brillene våre. Guiden hentet like gjerne opp noen eksemplarer som vi fikk se ordentlig på. Fantastiske farger! Tenk at naturen har skapt noe så stilig.

Livet som kopilot

Mandag morgen var det tid for å dra tilbake til Moshi. Vårt andre møte med flyplassen på Zanzibar var ganske slitsomt, afrikanere er ikke så gode på effektivitet. Alle passasjerene ble plassert i forskjellige køer ut i fra destinasjon og flyselskap. Riktignok endte alle køene samme sted; en slags sikkerhetskontroll med røntgenmaskin. Deretter var det om å gjøre å finne riktig kø, for så å stå og vente på å få en krusedull på billetten som bevis på at du har sjekket inn. Så var det bare å gå rundt hele rommet til en sjekk av den tidligere nevnte krusedullen, og ikke minst en sikkerhetskontroll til. Avgangshallen var ikke store rommet, men omtrent alle fikk plass. Plutselig hører vi en mann som roper opp flyet vårt, og han ber oss følge. Utenfor døra møter vi piloten, det var like gjerne han som fulgte oss til flyet.

Vi hadde på forhånd trukket om hvem som skulle få sitte foran med piloten hvis det ble aktuelt – gjett hvem som ble trukket ut? På hjemveien hadde vi en snill pilot som ikke var så opptatt av regler, så jeg fikk lov til å klatre inn foran!

Her er utsikten min. Ikke så verst, fikk god oversikt. Riktignok var kanten foran litt for høy for lille meg, men med litt anstrengelse kunne jeg se over.

Snikfoto av JP; piloten.

 

Fysisk skade eller død – de pakker det ikke inn!

Spaker. Hva gjør de spør du? Har absolutt ingen anelse. Men de så kule ut, og piloten var bortpå dem stadig vekk.

Jeg turte ikke forstyrre piloten, men jeg satt i nesten to timer og studerte dette panelet – jeg ble ikke så mye klokere. Likevel, jeg har fått en ny respekt for piloter, det ser søren meg ikke enkelt ut å fly!

Vi landet noen sekunder etterpå.

Moshi Airport, intet mer intet mindre. Her jobber det omtrent 10 folk etter mine beregninger. Sjarmerende sted! Vi ble sittende en stund og vente på å bli hentet, det visste seg at sjåføren hadde kjørt til feil flyplass. Alle på flyplassen var veldig bekymret og kom og spurte gang på gang, ”blir dere hentet?” ”skal vi ringe noen for dere?” Ser for meg det skje på Gardermoen..

Det var utrolig godt å komme seg litt vekk fra Moshi, størst var det nok å være ved havet igjen. Zanzibar har utrolig vakre strender, og Stone Town virker som en artig by – mulig jeg må dra tilbake en dag og se litt mer. Hvis du vurderer å ta turen til Zanzibar vil jeg anbefale en helg i februar så du kan få med deg Sauti za Busara - litt av en fest!

Nå er det tilbake til hverdagen her, med praksis og språkkurs. Vi har vår siste uke på sjukehuset nå, neste uke er det tid for en klinikk inne i Moshi by. Neste gang skal fortelle alt om inntrykkene fra pediatriavdelingen!