Hverdagsliv 2

Nå er vi godt over halvveis i oppholdet, det er bare i overkant av fire uker igjen. Tiden flyr! Selv om det blir godt å komme hjem og dusje stående, få eget sete på bussen og vite hva jeg kan forvente å finne i matbutikken til enhver tid – så har jeg det ganske fint her enda.

Et par søndager siden fant Siri, Johanne, Michelle og jeg ut at vi skulle ta en tur i den lokale kirken. To timer lang gudstjeneste med sang og bønn. De fleste som kjenner meg er vel klar over at jeg ikke er personlig kristen, men jeg tenkte det kunne være en spennende opplevelse. Det fikk jeg rett i. Det flotte med gudstjenestene her nede, er sangen. Ikke at alle kan synge noe videre bra, men med de afrikanske rytmene og harmoniene så fremkaller det både tårer og gåsehud likevel. Presten hadde en overraskende liten rolle følte jeg, han sa noen ord på begynnelsen og noe på slutten og ellers satt han stille på en benk. Bønnestunden kan ikke beskrives som noe annet enn annerledes. Bandet spilte lavt i bakgrunnen, og alle ba høy – de sto og ropte og gestikulerte, gråt og lo – lydnivået ble så høyt at jeg satt igjen med en ganske kraftig hodepine da det etter femten minutter var ferdig. En ganske ny opplevelse for oss innesluttede nordmenn.

Her er vi foran kirken. Mildere sjokkert må jeg si. Det var en nyutdannet lege som holdt prekenen; ”Kristendom er ikke religion, det er livet”.  Han fortsatte med at man ikke må la seg påvirke av vesten, hvor alt har tatt helt av. Han trakk blant annet frem vestens aksept for homofili, han fryktet at denne tankegangen skulle smitte over til Tanzania. Ikke at Gud hater homofile. Gud hater ikke synderen, men hater synden. Legen påstod at kirken har mistet sin plass i vesten, for vi trenger blant annet ikke psykiatere og psykologer så lenge vi har Gud og kirken.

Ting blir ikke alltid som planlagt her nede, så når rektor på skolen ikke klarer å planlegge får vi studiedag. Her benytter vi tida til å studere i sola.

  

Union café. Vår lille vestlige oase her i Moshi – en fantastisk kafé med god kaffe, grei mat og stort sett duganes internett.

Slitne, fine jenter.

Selgere her er stort sett veldig spesialiserte, her dokumentert ved plastikkbutikken. De har mye plastikkting, bare plastikkting faktisk.

 

MIDDAGSGJESTER

Matgjengen i full sving. Vi ble kjent med noen norske lærerstudenter som har vært i praksis ved International School of Moshi. De fire studentene var innlosjert rett ved Compound, men uten kjøkken! Så vi inviterte på hjemmelaget mat i A6.

Når strømmen er borte må man bare vente med maten. Henriette, Johanne, Kari og Lene brukte tida til å spille litt kort.

Stadig ingen elektrisitet. Afrikas mangler fører til mye kreativitet! Ingen strøm? La oss fyre opp et bål i hagen!

Matlaging på bål fungerer over alle forventninger! Maten ble kjempegod – herrefred for en gjeng jeg er på tur med! (Hvis dere lurer på hva som foregår ute til høyre her er det bare Siri som ble lei av røyken)

Et herremåltid laget helt uten elektrisitet – hvis ikke det er imponerende fra en gjeng hvite unge jenter så veit ikke jeg!

MARATON

Søndag 3.mars var det duket for en folkefest og Kilimanjaro Premium Lager Marathon, det største maratonet i Tanzania - folk fra hele landet kommer reisende for å delta.

Alle seks jentene bestemte seg for å melde seg på, riktignok bare ’Fun run’ på fem km. Det er mer enn jeg har løpt noen gang, så jeg er fornøyd med innsatsen og prestasjonen.

Vi var ikke akkurat aleine om å løpe. Hele Moshi og store deler av Tanzania møtte opp for å løpe denne dagen, om ikke maraton eller halvmaraton så fem km. Unge og gamle, folk med krykker og fantastiske sprintere – alle deltok. Et fantastisk syn!

Litt nervøs, men klar for å løpe. Ny harry t-skjorte og ny spilleliste for anledningen. Da må det jo bare bli bra. 

Vi kom oss gjennom alle seks. Ikke overraskende var det en fra Kenya som tok førsteplassen på helmaratonet. De er så raske, helt fantastisk å se dem løpe!

NY PRAKSIS

Jeg har vel ikke fortalt om mine siste uker på KCMC. Siri og jeg var på den ene pediatriavdelingen, noe som ikke akkurat var fruktbart. Det jeg kan fortelle er at avdelingen er utrolig stor, omtrent 35 senger totalt i tillegg en del ekstrasenger. Barna er mellom 1 måned og 14 år gamle, og er fordelt på 5 rom ut i fra hvilke plager de har. De mest vanlige sykdommene er blant annet lungebetennelse, akutt diaré, malaria og pediatrisk AIDS (PAIDS). Det er også ganske allmenn kjent at hvis du ikke har det allerede, får du lungebetennelse og/eller diaré i løpet av to dager som pasient. En god grunn til å holde seg unna pediatriavdelingen. Vi er i hvert fall ferdig med seks uker på KCMC, og har begynt i siste del av praksis.

I Afrika må man bare bli flink til å vente. Rektor ba oss møte opp onsdag 8.30. Og her sitter vi, bilen hadde hun jo ikke bestilt. Vi kom oss av gårde til slutt, målet med turen var Mawenzi hospital. Dette er et offentlig sykehuset i Moshi by, og har de fleste vanlige medisinske avdelinger.

Av ren nysgjerrighet spurte vi om å få ta en titt på psykiatrisk avdeling, noe som skulle vise seg å være en god læringsmulighet. På Mawenzi er de fleste avdelinger delt i to, en for kvinner og en for menn. Det samme gjelder på psykiatrisk, men her er det igjen delt i to; akutt og alle andre. Hovedoppgaven fikk vi vite at er å observere virkning og bivirkning av medisiner. På herreavdelingen hadde de to akutte pasienter, og sykepleieren fortalte at den ene var schizofren, mens den andre hadde epilepsi. Nemlig. For epilepsi er jo en akutt psykiatrisk diagnose. En lærer så lenge en lever. 

Jeg fikk tilbringe en dag på føden, det var en ganske annerledes opplevelse enn på KCMC. Flere damer, færre ansatte og enda mer elendige forhold. Jeg er veldig fascinert av sykepleierrollen og hva som er sykepleieroppgaver her i Tanzania. Kanskje dere får en liten idé fra dette bildet, det går mye i rengjøring for å si det sånn. Det skal sies at vi fikk være med på vaksinering av nyfødte, ganske spennede. De får både polio (to dråper i munnen) og BCG. Skummelt å stikke så små mennesker, men jeg fikk det nå til!

 

Vi skal egentlig ha hjemmesykepleiepraksis nå. Hjemmesykepleie eksisterer ikke i Tanzania, i hvert fall ikke i den form vi er vant til fra Norge. Etter mye om og men, har vi kommet oss ut av sykehuset og er med på outreach – ganske fornøyde som dere kan se!

Det vi til slutt fant ut, er at de har en form for ’Home based care’. Dette er frivillige, ufaglærte kvinner og de får 21 dager med opplæring. De har omtrent 40 brukere hver, som de skal innom i løpet av en måned. Kvinnene hjelper med stell, matlaging, hente medisiner etc. Her er vi på vei til å besøke en av brukerne.

Mat er tydeligvis en viktig del av å reise på outreach. Når ansatte fra sjukehuset drar ut på befaring, innebærer det alltid et måltid på vei hjem. Her har de spandert ’fried meat’ på oss. (Jeg takket pent nei, selvsagt)

Tilbake på sykehusområdet. De er ikke ferdig her heller pappa

Moshi eldrehjem

Ny transport – vi var ganske fornøyde da damene kom for å plukke oss opp i denne bilen. Alle (mest Johanne) synes det var voldsomt stas å få sitte bak på lasteplanet. Luftig og behagelig tur!

Dette er området til eldrehjemmet. De har plass til omtrent 20 beboere, men har ikke fullt for øyeblikket. Aldersspennet er ganske stort, den yngste beboeren er i førtiårene og den eldste over nitti. De bor på enkelt- eller dobbeltrom, og får servert mat tre ganger om dagen. Ellers sitter de på trammen. De fleste her har ingen pårørende, og flere av dem har bodd der i over tjue år. Det er fantastisk at de har sted å bo, men de trenger så mye mer! Vi kjente alle på at dette var et sted vi ønsket å tilbringe mer tid, og spurte om å få komme tilbake. I neste uke skal vi derfor være der en hel dag, ta med masse god mat og bøtter og vaskekluter, neglklippere og vaskemidler og alt annet vi kan komme på. Vi skal rett og slett ta en skikkelig vårrengjøring av hus, kropp og sjel kombinert med et godt måltid.

Jeg er ingen stor tilhenger av å be om penger, men hvis noen kjenner at de har lyst til å støtte vårt lille sykehjemsprosjekt med noen kroner er det bare å ta kontakt.

OVERTRÅKK OG OVERFALL

Vi har nå litt dramatikk i hverdagen her og. Fornøyde med oss selv etter å ha løpt fem km, dro Siri og jeg på Impala for å bade. Anklene til Siri var nok litt slitne, for hun presterte å tråkke over på gresset. Knekket hørtes over hele stedet, og folk på andre siden av plassen spurte om det gikk bra. Det er jo pinlig å gå i bakken foran så mye folk, så Siri spratt opp igjen. Dagen etter viste det seg å være en fraktur i laterale malleol (for dere som ikke er anatominerder vil det si et brudd i den kulen på yttersida av ankelen). Krykker og avlastning i fire uker. Godt jobba Siri, er som jeg skulle gjort det selv!

Så er det Johanne da. Stakkars Johanne. Onsdag kveld var hun i Moshi og spiste middag med en ny bekjent. Etter maten begynte de og gå, og de gikk og gikk, og koste seg – pratet om løst og fast, om hvor deilig det var å gå ute på kvelden. Langt kom de og, før det skjedde noe. Ut fra mørket trer en mann, med seg har han en kniv som høres mest ut som en machete på beskrivelsen. Johannes reaksjon? Hun beiner. Løper av gårde typ ti meter, før hun fyker forover på alle fire, ruller over på ryggen og stirrer nok en gang på dette enorme knivbladet. Det var vel omtrent da hun dyttet veska si med alt fra bankkort til nesespray mellom hendene til mannen, og han løp.

Johanne kom fra det en veske fattigere, med skrubbsår på armen og en erfaring rikere; ikke gå ute når det har blitt mørkt. Vi har selvsagt hørt dette mange ganger, men nå har vi altså lært alle sammen og tar taxi. Bare synd at Johanne måtte bli truet for at vi skulle innse at det alle andre sier faktisk har noe i seg. Det går jo stort sett bra, helt til det ikke gjør det lenger.

AVSKJEDSFEST

I dag forlot vår kjære amerikanske romvenninne oss og Tanzania. I den forbindelse hadde vi en koselig middag med påfølgende fest til ære for Kate.

Kate ønsket seg meksikansk, og når man bor med fire kokker er ikke det noe problem. Ei er det heller et problem at strømmen er borte – vi har jo lært oss å lage mat på bål!

 

Ved siden av å lage gode middager, er Henriette en kakebaker av en annen verden! Det nye store her er mangokake, nam!

”How many doctors does it take to open a box of wine?” Svaret er minst to, helst en søt amerikansk medisinstudent og en afrikansk lege/nonne

Kulturforskjell. Legg merke til gutta – de danser. Hvem var det som satte på musikk og maste om dansegulv? Gutta. Et helt herlig syn.

Det blir ikke fest uten en koreografert fellesdans. Her har Dr. Neema tatt affære, og lærer oss en koreografi fra Sør-Afrika.

Kate og den fantastiske trefiguren hun fikk i avskjedsgave av en fra sykehuset. Fornøyd spør du? Nja. Den står igjen i stua her for å si det sånn.

Håper alt er bra med alle dere! Vil du ser mer av livet vårt her i Moshi kan jeg anbefale Michelles bildeblogg; http://michelleimoshi.tumblr.com/

Zanzibar

Vi har vært på ferie! Reisemålet var Zanzibar og årets musikkfestival, Sauti za Busara.

Dette lille flyet tok vi til Zanzibar. Coastal Aviation, plass til piloten og 13 passasjerer. Mitt første møte med et fly av en slik størrelse. Ganske humpete og luftig, skal ikke nekte for at sommerfuglene danset i magen og hele kroppen. Men vi kom frem i behold – så jeg velger å huske det som fantastisk!

Det er gøy med skyer når man ser dem ovenfra!

Sikkerhet. Består av at kapteinen snur seg og forteller om de fire nødutgangene og at vi måtte ha på belte under hele turen. For mer interesserte (eller nervøse, alt ettersom) var det selvsagt en brosjyre! Kun på kiswahili selvsagt, hva kan man ellers forvente.

Vi er snart fremme! Her ser vi Zanzibar fra lufta, den lille tappen ut er Stone Town.

Siri, Johanne og jeg fant veien til Maruhubi Beach Villas hvor vi hadde booket et rom. Man kan vel ikke klage når man låser opp og finner denne himmelsengen?

Bassenget var helt ok fantastisk. Mye større enn det vi er vant til fra Impala, og utrolig varmt. Det er heller ikke fælt at utsikten er havet.

Klokken er halv sju på kvelden, det er høyvann og sola er på vei ned. Med andre ord trekker de lokale ut til havet for å bade og leke seg.

På tur gjennom Stone Towns trange, fine gater.

Som i resten av Tanzania er det dalladalla som gjelder hvis du skal forflytte deg på en billig måte. Dette er busstasjonen i Stone Town. På Zanzibar har de litt større variasjon i biler, og mest fascinerende var de små bilene med lasteplan som var gjort om til en ganske stilig transport. På hver side er det en benk, tak over hele og inngang bak (- jeg fant ingen gode bilder av denne, men midt i bildet, hvis du myser litt kan du se en slik dalladalla).

   

Siri har sminket oss, vi har kald hvitvin i glassene og er veldig klare for første kveld på festival!

  

Sauti za Busara

Fornøyde og spente jenter, klare for afrikanske rytmer. Dere kan se litt av festivalområdet i bakgrunnen, hele festivalen foregår inne i Old Fort i Stone Town.

Hovedsponsor. Spesielt, men var festlig for oss. Mellom hvert eneste nummer presenterte konferansierene alle sponsorene – Norge kom alltid først, og vi jublet vilt.

På festival er det enkelt å få nye venner, vi fikk ganske mange bekjente etter hvert. Her representert av to unge herremenn, Manuel (t.v.) og Peter (t.h.)

Det var selvsagt noe musikk også. Her er den fantastiske gitaristen fra bandet Wakweta Jazz Vibes. 

Sousou og Maher Cissoko! Maher er fra Senegal og Sousou er svensk, sammen har de en duo. Begge spiller det o så fantastiske instrumentet kora. Kora er et vest afrikansk strengeinstrument med hele 21 strenger.

Det er overraskende stas å få gå rundt med et slikt pass om halsen – man føler seg ganske viktig, og ikke minst passe kul!

Dansende maasai! Her ved Saimoni. Morsomst var det likevel når de hoppet for oss – maasaifolket er kjent for å hoppe vanvittig høyt, det kan jeg nå bekrefte at stemmer.

 

Atongo Zimba – en fantastisk musiker fra Ghana. Spiller instrumentet ”koliko” som kun har to strenger. Helt utrolig å få med seg, ubegripelig for meg hvordan han kan få så mange toner og fin musikk ut av de to strengene!

 

Khaira Arby – en mektig kvinne! Hun er fra Mali, og har en helt fantastisk stemme.

 

Møt den kuleste bassisten på jord. I hvert fall en av dem. Vanvittig høy og tynn, og spilte bass som en gud.

 

Siri og jeg siste kvelden; mette på inntrykk, men storfornøyde. (I bakgrunnen har vi britiske Timbo, han ville bare vært med på bildet hvis han fikk lage grimaser i bakgrunnen)

Mokoomba fra Zimbabwe. Veldig dyktige, men det kuleste var da de la fra seg instrumentene og tok en låt som ga assosiasjoner til Paul Simons ”Homeless”!

Festival er hardt for føttene. Kutt under tærne, hovne føtter og ankler, og ekstremt skitten av det afrikanske støvet. Kanskje greit at festivalen bare er tre dager?

 

(Hvis du vil lese mer om festivalen, kan du gjøre det her; http://www.busaramusic.org/)

Safari Blue

På dagen søndag tok Siri, Johanne og jeg en utflukt nedover kysten. Kjøreturen tok i underkant av tre kvarter, så var vi fremme i Fumba village på sørvest kysten av øya. Herfra hoppet vi i en båt og kjørte ut på havet.

Båten vår ute på sandbanken. Litt skyet, men egentlig ganske deilig når man har strandet på en sandbanke midt i ingenting.

Den kule guiden vår.

Forfriskninger.

Lunsj. Alt fra havet. Festlig.

Mens vi venter på båten. Guiden har tydeligvis fått fisk.

Snorkling = gøy

På vei hjem med båten stoppet vi plutselig midt i ingenting, igjen. ”Vil dere svømme?” spurte guiden. ”Ja? Er det ikke derfor vi er her?” Så hoppet vi uti og tittet på disse kreasjonene gjennom brillene våre. Guiden hentet like gjerne opp noen eksemplarer som vi fikk se ordentlig på. Fantastiske farger! Tenk at naturen har skapt noe så stilig.

Livet som kopilot

Mandag morgen var det tid for å dra tilbake til Moshi. Vårt andre møte med flyplassen på Zanzibar var ganske slitsomt, afrikanere er ikke så gode på effektivitet. Alle passasjerene ble plassert i forskjellige køer ut i fra destinasjon og flyselskap. Riktignok endte alle køene samme sted; en slags sikkerhetskontroll med røntgenmaskin. Deretter var det om å gjøre å finne riktig kø, for så å stå og vente på å få en krusedull på billetten som bevis på at du har sjekket inn. Så var det bare å gå rundt hele rommet til en sjekk av den tidligere nevnte krusedullen, og ikke minst en sikkerhetskontroll til. Avgangshallen var ikke store rommet, men omtrent alle fikk plass. Plutselig hører vi en mann som roper opp flyet vårt, og han ber oss følge. Utenfor døra møter vi piloten, det var like gjerne han som fulgte oss til flyet.

Vi hadde på forhånd trukket om hvem som skulle få sitte foran med piloten hvis det ble aktuelt – gjett hvem som ble trukket ut? På hjemveien hadde vi en snill pilot som ikke var så opptatt av regler, så jeg fikk lov til å klatre inn foran!

Her er utsikten min. Ikke så verst, fikk god oversikt. Riktignok var kanten foran litt for høy for lille meg, men med litt anstrengelse kunne jeg se over.

Snikfoto av JP; piloten.

 

Fysisk skade eller død – de pakker det ikke inn!

Spaker. Hva gjør de spør du? Har absolutt ingen anelse. Men de så kule ut, og piloten var bortpå dem stadig vekk.

Jeg turte ikke forstyrre piloten, men jeg satt i nesten to timer og studerte dette panelet – jeg ble ikke så mye klokere. Likevel, jeg har fått en ny respekt for piloter, det ser søren meg ikke enkelt ut å fly!

Vi landet noen sekunder etterpå.

Moshi Airport, intet mer intet mindre. Her jobber det omtrent 10 folk etter mine beregninger. Sjarmerende sted! Vi ble sittende en stund og vente på å bli hentet, det visste seg at sjåføren hadde kjørt til feil flyplass. Alle på flyplassen var veldig bekymret og kom og spurte gang på gang, ”blir dere hentet?” ”skal vi ringe noen for dere?” Ser for meg det skje på Gardermoen..

Det var utrolig godt å komme seg litt vekk fra Moshi, størst var det nok å være ved havet igjen. Zanzibar har utrolig vakre strender, og Stone Town virker som en artig by – mulig jeg må dra tilbake en dag og se litt mer. Hvis du vurderer å ta turen til Zanzibar vil jeg anbefale en helg i februar så du kan få med deg Sauti za Busara - litt av en fest!

Nå er det tilbake til hverdagen her, med praksis og språkkurs. Vi har vår siste uke på sjukehuset nå, neste uke er det tid for en klinikk inne i Moshi by. Neste gang skal fortelle alt om inntrykkene fra pediatriavdelingen!